Norway | Норвегия
Вся Норвегия на русском/Литература Норвегии/Гамсун-2009/Статьи о Гамсуне/Eleonora Pankratova. Knut Hamsun – ”Enigma”, gaate og hemmelighet.../
Сегодня:
Сделать стартовойСделать стартовой Поставить закладкуПоставить закладку  Поиск по сайтуПоиск по сайту  Карта сайтаКарта сайта Наши баннерыНаши баннеры Обратная связьОбратная связь
Новости из Норвегии
О Норвегии
История Норвегии
Культура Норвегии
Mузыка Норвегии
Спорт Норвегии
Литература Норвегии
Кинематограф Норвегии
События и юбилеи
Человек месяца
Календарь
СМИ Норвегии
Города Норвегии
Губерния Акерсхус
Норвегия для туристов
Карта Норвегии
Бюро переводов
Обучение и образование
Работа в Норвегии
Поиск по сайту
Каталог ссылок
Авторы и публикации
Обратная связь
Норвежский форум

рекомендуем посетить:



на правах рекламы:




Норвежские авторы2009 - Год ГамсунаСтатьи о литературе
Литературные событияНорвежская классикаО писателях Норвегии
Слово переводчикаПоэзия НорвегииЛитература Норвегии: краткая история
Книги и переводная литератураНорвежские сказки Гамсун-2009
Год Гамсуна: мероприятия Статьи о Гамсуне Книги и рецензии
Малая проза ГамсунаИнтересное о ГамсунеГамсун в стихах и прозе
Гамсун и театрМеждународная конференция в ЦДЛЭссеистика Гамсуна
Конкурс кукол - Сказочная страна ГамсунаДни Гамсуна в Санкт-Петербурге 

ELEONORA PANKRATOVA. KNUT HAMSUN – ”ENIGMA”, GAATE OG HEMMELIGHET...

Knut Hamsun (1859-1952) er utvilsomt en av de mest særpregete, kompliserte og samtidig gåtefulle skikkelser i vårt århundres litteratur. Fascinert av Hamsun var Hermann Hesse og Thomas Mann, Herbert G. Wells og John Galsworthy. Henry Miller kalte ham "sin generasjons Dickens". Han ble lest med begeistring av Kafka, Brecht, Andre Gide, Gorkij, Musil...

En yngre landsmann av Knut Hamsun, Johan Borgen, har skrevet:

"Personlig leste jeg i flere år ingen andre av Hamsuns bøker enn Under Høststjernen og gleder meg fortsatt til hver gang jeg kan håpe å ha glemt den så pass at det kribler søtt ved tanken på atter en gang. En av de ting som blir trist ved å dø, er ikke å kunne få lese Under Høststjernen enda en gang." (Borgen om bøker. Norsk og nordisk - s. 33).

Det vil være kjent at i Russland er en dikter mer enn en dikter, men også om Norge kan man si at en forfatter der er mer enn en forfatter. Dette henledet allerede M. A. Prisjvin oppmerksomheten på under sin reise i Norge i 1905:

" ...Jeg regner opp en rekke navn på norske forfattere og kaller dem svenske. En slik virkning hadde jeg ikke ventet. Jeg hadde aldri trodd at forfattere, som de sannsynligvis ikke kjente noe særlig til - disse mennesker i provinsen - kunne være gjenstand for en slik nasjonal stolthet.

De avbryter hverandre og forklarer meg at alle disse berømte mennesker er - nordmenn ...

-Alle er nordmenn, alle er nordmenn.

-Men Hamsun, sier jeg, - han er visst svenske?

-Alle er nordmenn, alle er nordmenn ...

Etter å ha regnet opp de norske forfattere jeg kjenner, går jeg over til komponister og vitenskapsmenn, jeg nevner navnene Grieg, Michael Sars og Nansen.

-Alle er nordmenn, alle er nordmenn, hevder mine samtalepartnere, og etter som navnene hoper seg opp, vokser Norges storhet ved bordet vårt; menneskene blir vennlige, alle fryder seg over at jeg, utlendingen, er utslått". (M. A. Prisjvin, Samlede verker, Moskva 1956, b. 2, s 371-372)

Nordmennene har alltid forstått at for et folk, især et lite folk, er til stedeværelsen av en selvstendig kultur en grunnleggende eksistensbetingelse.

"Knut Hamsuns skaperverk er nærhet aven ekstatisk kjærlighet til hjemlig jord og natur, av livsberuselse", for å si det med Johan Borgen.

"Og skulde han drøfte en meget større ting så var det vel ikke i hele verden så pene fjæld som hjemme, fandtes ikke. Alt i mars kom stæren og litt efter grågåsen - å Gud, denne underfulde plog av vinger og fugleprat under himlen som hans far og mor hadde lært ham å ta av luen og stå stille for" (Knut Hamsun, Samlede verker, bind l O, Oslo 1976, s 103)

Hvilke enkle, uanselige ord og hvilket forunderlig synlig landskap de risser opp.

Og vi har også et direkte vitnemål om Hamsuns livsfølelse. I et brev til Erik Skram (1888) skriver han:

" ...Jeg fik det med at elske Lys. Jeg forsikrer Dem, det var en rent sandselig Elskov, Kødslyst. Meget Lys, Sollys, Dagslys, store. Lamper, forfærdelige Blus, et fanatisk Lys rundt omkring mig og allevegne..."

Og tidligere: "Mit Blod har Anelsen aj, at jeg staar i Nervesammenhæng med Universet, Elementerne" ("Fra det ubevidste sjeleliv", Artikler, Oslo, 1966. – S. 42) I denne forbindelse ligger det også nær å tenke på Hamsuns fortelling ”Solens Søn”.

Hamsuns romaner Pan (1894) og Victoria (1998) hører til de beste verker om kjærlighet i verdenslitteraturen. De opphører ikke å begeistre ved sin ukunstlethet, lidenskapenes glød, livets beåndede hjerteslag. Kurpin bemerket poetisk at Hamsun "skriver slik som han snakker, som han tenker, som han drømmer, som fuglen synger og gresset vokser".        .

Viktig i disse romanene er ikke sujettet, ikke det som blir sagt av personene, men hovedstemningen, melodien, som i musikk. Særlig tydelig klinger temaet den nordlige sommer. Den lenge etterlengtede, korte nordlige sommer er for hver nordmann og skandinav - tiden for kjærlighet, lykke, en kortvarig oppblomstring i naturen, en mulig realisering av håp. I den forbindelse har jeg lyst til å sitere en bok av J6m Donner om Ingmar Bergman-. i hans skaperverk inntar temaet sommer en betydelig plass. 16m Donner fremhever den rolle temaet sommer spiller i skandinavisk kunst i det hele tatt: "Det er selvinnlysende at de naturlige kontraster mellom lys og mørke, varmt og kaldt gjenspeiler seg i nordisk litteratur og kunst. Disse kontraster utkrystalliserer seg i et menneskes liv i drømmen om frihet, nesten alltid en sommerlig drøm. Sommeren - alltid kort og forgjengelig, alltid uventet - spiller en ikke uviktig rolle i samfunnslivet".

I Hamsuns kunstneriske arv er følelsen, inntrykket, en indre impuls alltid viktigere enn alt annet. Det er da også dette som skaper fornemmelsen av levende liv og samtidig et ugripbart mangfold i hans bøker - et grenseløst livsperspektiv.

I et brev til Georg Brandes (1890) forklarer Hamsun intensjonen bak boken ”Sult”, ett av hans mest bemerkelsesverdige verker:

"Jeg har gjort et Forsøg paa at skrive - ikke en Roman, men en Bog, uden Giftermaal, Landture og Bal hos Grossereren, en Bog om en omtaalig Menneskesjæls fine Svingninger, det sære, eiendommelige Sindsliv, Nervernes Mysterier i en udsultet Krop".

 Denne uttalelse ligner forunderlig på et utsagn fra en norsk maler, samtidig med Hamsun - Erik Werenskiold. Han så på impresjonismen i kunsten (både i maleri og litteratur) som en utvikling av naturalismen, d.v.s. "en fremstilling av virkeligheten fra synsvinkelen til en kunstners individuelle temperament eller til det bildet som kunstneren identifiserer seg med'. Fremstillingen av menneskets indre impulser blir det avgjørende. Herfra stammer dette spesifikt hamsundske - "blodets røst", "beinpipenes bønn". ("Fra det ubevidste sjeleliv")

I mange og lange år strevde Hamsun desperat og anspent med spørsmålet om hva som er kultur, åndsliv, de virkelige livsverdier. Livet i byen og på landet var alltid antipoder for ham - alternative og samtidig motsatte kategorier, som fremsto i en udelelig helhet. Bondelivet og det evige bånd mellom menneske og jord - det er den ideelle eksistensform hos Hamsun. Til dette er knyttet det hamsunske begrep "bondekultur" som en motvekt mot sivilisasjons-begrepet. Disse to begreper stiller han alltid i forhold til hverandre og imot hverandre, konkret - i et brev til Georg Brandes (julaften 1898): "Og Kultur det er da først og fremst at have gjort saa mange Rejser, set saa mange Malerier, læst saa mange Bøger, i det hele taget at kunne meget med Hukommelsen ... Jeg ved ikke, omjeg forstaar hvad Kultur er, jeg kunde tænke mig, at det var noget i Retning av Hjærtets Dannelse..." Et høydepunkt av disse betraktningene i kunstnerisk praksis var romanen ”Markens Grøde” i 1917, som han ble tildelt Nobelprisen for - en mektig hymne til fruktbarhet, jord, dens levende kraft... Mennesket skal arbeide på sin jord. I dette ligger den dypeste mening i hans liv, han skal delta i det naturlige kretsløp i eksistensen og ikke sette opp kunstige skiller mellom den og seg selv. Et menneske uten røtter er en landstryker, en vandrer, et individ uten anger, hvis liv er uten tilknytning til noe bestemt sted. "Egentlig hørte han ikke til heroppe. Når han så seg omkring var han fremmed verden med en overdådighet av tinder og åser overalt, et rådseri av grå fjeld. Hva skulle han med det?" (August. Samlede verker, bind 12, s 99)

Det er samtidig et menneske befridd for en konkret sosial tilhørighet, hvis åndelige vesen fremtrer avslørende klart. Hamsun var bonde av avstamning, i modne år - eier av et mønsterbruk, og samtidig hadde han vandret meget i unge år. Dette var både en måte å erkjenne livet på og en form for å uttrykke seg selv. Alle hans reiseskildringer er fryktelig subjektive, i dem finner vi snarere et landskap i forfatterens indre enn geografiske steder.

Dette gjelder både hans amerikanske inntrykk og hans reise i Østen, og især i Russland, som han kalte et eventyrland, og som steg frem for ham som et halvt europeisk, halvt asiatisk og eksotisk land - med byene Moskva og Sankt Petersburg som fengslet hans fantasi. Forfatteren gir uttrykk for sin vemod i anledning "Fatalismens visdom" og forsøker å forstå det russiske folks karakter, det russiske åndsliv.

Hamsuns yndlingsforfatter var Dostojevskij, hvis portrett (ved siden av Goethe) alltid hang over hans seng, og som han skrev om med begeistring: "Aldrig har den menneskelige sammensathed været optrevlet som hos ham, hans psykologiske sans er overvældende, synsk. Ved bedømmelsen aj ham mangler man det Maal man skal maale med. Han er alene". (”I eventuyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien", København 1903, s 167).

Hamsun har fått en fast plass også i russisk åndsliv. Det er velkjent at han var en av de mest populære og mest leste forfattere hos oss i 1890-årene og ved århundreskiftet. Tsjekhov kalte hans roman Pan vidunderlig og forunderlig. For A. Blok var han - "jemnettenes, de nordiske solnedgangers og de klingende bjellers forfinede dikter, som hadde trengt inn i naturens hemmeligheter". Hamsun etterlot betydelige spor hos Andrej Bjelyj, Pasternak og Paustovskij. Den norske dikter N. Grieg, som i 1930-årene oppholdt seg i Sovjetunionen, og på gjennomreise i Arkhangelsk bodde i et russisk hjem, støtte på Hamsuns samlede verker i seksten bind, og da han fordypet seg i lesningen, lot han, etter hva han selv sa, båt etter båt gå til Murmansk uten ham.

Hamsuns romaner er mer eller mindre kjent for våre lesere; representanter for eldre generasjon kjenner Hamsun via førrevolusjonære utgaver og fra utgaver i 1930årene, mens de yngre kjenner ham fra en tobinds utgave i 1970 på forlaget ”Skjønnlitteratur”. Fra slutten av l980-årene er det blitt en ren Hamsun-boom; snart her, snart der blir hans romaner og noveller gjenutgitt; for øyeblikket kommer en seksbinds utgave av Hamsuns verker.

Når du har satt deg fore å skrive om Hamsun, er det ikke lett å unngå en forgrening av temaet som "Hamsun i mitt liv" eller "Min Hamsun". Og dette - ikke av selvgodhet eller hovmod, men fordi forfatterens personlighet nå en gang er slik; personligheten og hele hans verk er så mangefasettert og ugripbart at det vanskelig lar seg gjøre å pretendere en slags tørr, lidenskapsløs objektiv og altomfattende holdning. Hans verks vesen og hans tragiske skjebne - begge deler appellerer i særlig stor grad til det enkelte individ. Og derfor vil enhver leser (også en profesjonell sådan) uvilkårlig tilpasse seg til hans personlighet, bygge ut sin egen tilnærmingsmåte, sin omgangsform med geniet.

Min far, som var kaptein i utenriksfart, hadde lest og var glad i europeisk litteratur. Da jeg ennå var skolejente fortalte far meg om Hamsun, som den gang var forbudt:

"Vet du, i Norge bor forfatteren Knut Hamsun, som har skrevet de bemerkelsesverdige bøkene Sult og Pan, ... men under krigen støttet han fascistene og deres regime, og vet du hva, folk returnerte bøkene til ham, sendte dem i posten, kastet dem inn i hagen til ham". Dette slo sterkt ned i meg: at en talentfull forfatter, allerede en eldre mann, kunne støtte fascistene, hvordan kunne det skje? Og det måtte sikkert være skamfullt og krenkende, når folk re

turnerte hans egne bøker.

Vi hadde ikke Knut Hamsuns bøker hjemme hos oss, men navnet hans innprentet seg i meg, slik at jeg husket det. Pluss en nesten barnlig - umiddelbar følelse av indig nasjon og medlidenhet.

Senere begynte jeg å lese Hamsun. Hos en venninne sto - i en rekke - gule små bind utgitt av forlaget ”Nyperosen”, og jeg tok dem og leste bind etter bind. Deretter - nå allerede på universitetet - skrev jeg særoppgave om ham. Senere - et kapittel i min hovedoppgave, men et spørsmål var og ble stående tilbake Og jeg visste allerede at dette naive (?) spørsmål stilte ikke bare jeg, men mange andre forskere fra forskjellige generasjoner.

Alt hadde vært enkelt hvis han ikke hadde vært så talentfull. Hvis han hadde skrevet sine propagandistiske artikler for å redde seg sel' og sine nærmeste. Eller til og med og alderdommelig pedantisme, eller - for å si det med Kuprin - via "eventyr, drømmer, henrykkelser, mareritt" - alt det som er organisk nærværende i en kunstners skapende fantasi og i hans forsøk på å rede ut av det som er skjedd - hans nakne sjel. Vi har anledning til å kikke inn i den indre verden hos dette steile og samtidig evig tvilende, fortapte, vaklende og på en måte egoistiske mennesket; kanskje heller ikke et særlig behagelig menneske, som var fordypet bare i sine egne lidelser og opplevelser. Han blir såret av kulden hos sykesøstrene som utfører sine plikter demonstrativt, gjeme også provoserende tørt. Men man kan jo tenke seg at mange ble smertelig krenket av hans appeller om å kaste våpnene og ikke gjøre motstand mot okkupantene, hans ironi vis-a-vis kongen og regjeringen som ble tvunget til å emigrere til England, og av hans nekrolog i forbindelse med Hitlers selvmord. Hamsuns utsagn om at han oppriktig trodde på at han kunne forsvare Norges interesser ved å tjene Tyskland, virker slett ikke overbevisende. Og samtidig er duet vanskelig uten bevegelse å lese om Hamsuns døvhet, om hvordan han stopper strømpene sine, underbinder en revnet kalosje ...

Hamsuns tragedie besto i at han -ved å drømme om menneskelig fullkommenhet, om sjelens aristokrati - ble en forsvarer av ett av de mest umenneskelige regimer i verdenshistorien. "Hvilken fløyte i hendene på nazistene!" utbrøt den danske forfatteren Tom Kristensen da han leste en av Hamsuns artikler.

Tiden har satt alt på sin rette plass. I den forbindelse har noen ord av den norske dikteren Nordahl Grieg vist seg å være profetiske: "...Hans navn, mektig av et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker underfascismens diktatur... I sannhetens navn: Hamsun gir reaksjonen det største han eier, sitt navn... Men vi andre skal ta vare på skattene som han har gitt verden". (Oktober 1936)

I sin livskveld velsignet Hamsun livet, når han - bevisst eller ubevisst - tenkte på døden. Lik et levende vesens skjebne er han opptatt av skjebnen til et lite, forsvarsløst grantre, som får for lite lys på grunn av de svære grenene og bladene til en poppel som vokser ved siden av. Og da han får greie på at de svære grenene er hogd ned, føler han en dyp sjelelig ro. Og han blir varm - tilføyer han ekstatisk - ved tanken på at "om tretti år vil granen ha forvandlet seg til en høy gran". Dette minner sterkt om atmosfæren i en av Hamsuns siste romaner, ”Men livet lever” (1933): "Endelig går sneen, somme planter begynte å bli til lysegrønne, å så lite lysegrønne i toppen, men et under, men et under, en utrolighet, de har hat en livsgnist hele tiden og arbeidet med sine små kræfter på å skape sig røtter". (Men livet lever, Hamsuns samlede verker, bind II, s 261). Og i hans siste kunstverk, romanen ”Ringen sluttet” (1936) heter det: "Men livet lever, det var vår og sommer i vær den og kjærestepar i byskogen". (Bind 2, s 6).

Den store dikter Hamsun regnet seg ikke som vismann, profet, og etter hva han selv sa - hver dag stilte han spørsmål om dette til "havet, vinden og stjernene". Og rollen som ideolog viste seg å være for ham både tragisk og bedrøvelig.

Det gjenstår bare å huske den evige sannhet som en stor dikter - Pusjkin - har gitt ord til:

"Vi er født til inspirasjoner,

til søte klanger og bønner,

ikke til jordisk bekymring,

ikke til fordel, ikke til krig".

Og Hamsuns verker lever, ved å utstråle kjærlighet til det menneskelige liv, og åndelighets lys.

 

Fra russisk ved Martin Nag

 

Eleonora Pankratova - ledende russisk nordist, frilans litterat; har oversatt Johan Borgens noveller og artikler til russisk, skrevet en lang rekke artikler om norsk litteratur - bl.a. introduksjonen til en stor samling moderne norske noveller.

 

Artikkelen er hentet fra "Forfatteren" (no. 1,  februar 1993, s. 20-24).

 

(c) Eleonora Pankratova



Важно знать о Норвегии Eleonora Pankratova. Knut Hamsun – ”Enigma”, gaate og hemmelighet...


Библиотека и Норвежский Информационный Центр
Норвежский журнал Соотечественник
Общество Эдварда Грига

на правах рекламы:

Норвегия

Полезная информация о Норвегии В большей степени, чем какая-либо другая, Норвегия - страна контрастов. Лето здесь очень непохоже на осень, осень - на зиму, а зима - на весну. В Норвегии можно обнаружить самые разнообразные, отличающиеся друг от друга пейзажи и контрасты.
Территория Норвегии такая большая, а население столь немногочисленно, что здесь есть уникальная возможность для отдыха наедине с природой. Вдали от промышленного загрязнения и шума больших городов Вы сможете набраться новых сил в окружении девственной природы. Где бы Вы ни были, природа всегда вокруг вас. Пообедайте в городском уличном ресторане, прежде чем отправиться в поездку на велосипеде по лесу или перед купанием в море.
Многие тысячи лет назад огромный слой льда покрывал Норвегию. Ледник оседал в озёрах, на дне рек и углублял обрывистые долины, которые протянулись по направлению к морю. Ледник наступал и отступал 5, 10 или, возможно, даже 20 раз, прежде чем окончательно отступить 14.000 лет назад. На память о себе ледник оставил глубокие долины, которые заполнило море, и великолепные фьорды, которые многие считают душой Норвегии.
Викинги, в числе других, основали здесь свои поселения и использовали фьорды и небольшие бухты в качестве главных путей сообщения во время своих походов. Сегодня фьорды более знамениты своими впечатляющими пейзажами, нежели викингами. Уникальность их в том, что здесь по-прежнему живут люди. В наши дни высоко наверху на холмах можно найти действующие фермы, идиллически примкнувшие к склонам гор.
Фьорды имеются на протяжении всей норвежской береговой линии - от Осло-фьорда до Варангер-фьорда. Каждый из них по своему прекрасен. Всё же, самые известные на весь мир фьорды расположены на западе Норвегии. Некоторые из крупнейших и мощнейших водопадов также находятся в этой части Норвегии. Они образуются на краях скал, высоко над Вашей головой и каскадами срываются в изумрудно-зелёную воду фьордов. Столь же высоко находится скала «Церковная кафедра» ( Prekestolen ) - горный шельф, возвышающийся на 600 метров над Люсефьордом в Рогаланде.
Норвегия - вытянутая и узкая страна с побережьем, которое настолько же прекрасно, удивительно и разнообразно, как и остальная её территория. Где бы Вы не находились, море всегда поблизости от вас. Неудивительно, поэтому, что норвежцы - столь опытные и искусные мореплаватели. Море долгое время являлось единственным путём, связывающим прибрежные районы Норвегии - с её вытянутой на многие тысячи километров береговой линией.


Рекомендуем посетить:

Ссылки на полезные ресурсы:


SpyLOG Rambler's Top100 Рейтинг www.intergid.ru Каталог-Молдова - Ranker, Statistics Counter

ELEONORA PANKRATOVA. KNUT HAMSUN – ”ENIGMA”, GAATE OG HEMMELIGHET... Назад Вверх 
Проект: разработан InWind Ltd.
Написать письмо
Разместить ссылку на сайт Norge.ru